CANCELLISALONG
NOVELLESALONGEN BLIR «CANCELLISALONG»!
I anledning av at RingsakerOperaen til høsten har urpremiere på en opera basert på Tryggve Andersens I Cancelliraadens dage starter vi en opplesningsserie innenfor rammene av Torleif Kippersunds tradisjonsrike Novellesalong:
Den gamle kirkebygda Ringsaker er modell for Tryggve Andersens roman om det som foregikk I Cancelliraadens dage, i overgangen mellom sytten- og attenhundretallet. Kanskje historiene fra storgårdene rommer spesielt dramatiske og tragiske skjebner? I den første beretningen, Fru Cancelliraadinden, er det nesten et dusin storfolk-representanter som avslører seg og sine bristende forutsetninger. Måten de tar imot den nye sorenskriveren og hans frue på, har smertelige trekk av oppløsning og forfall.
Lørdag 26. februar
Kl. 15.00 Operasalong
Kl.
16.30 Novellesalong: «Mened»
Slutt ca 18.00
Denne gangen fortelles det om en ”åstedssak” i en eiendomstvist hvor den mangfoldige ”cancelliråden”, sorenskriver Weydahl, spiller en tvilsom rolle. Han presser sin venn, prokurator Høeg på Ghile, til å ordne med krav og saksførsel i sin interesse, for å slå til seg en større skogeiendom. Det ene falskneriet er avhengig av det andre: noen må la seg bruke til å vitne mot bedre vitende. Øvrigheten kan, med sine personlige prioriteringer, tillate seg å ødelegge livet til to fattige bygdehåndverkere. Som så ofte ellers, gjør en sviende samfunnskritikk seg sterkest gjeldende ved å legge et komisk skjer over ofrene, mens maktmisbrukerne framstilles som høyt hevet over sine redskapers skjebne. At disse to i sin ynkelighet fristes av lett tjent rikdom, narres til selvfornedrende handlinger, som også knekker helsa og forkorter livet deres, alt under press av religiøs undertrykking og overtro, - slikt virker utrolig nok komisk. Tryggve Andersen er en suveren forteller, han vet hva satire er, og overlater sitt publikum til latteren og kanskje en alvorlig ettertanke.
Søndag 13.mars OBS!
Kl. 15.00 Novellesalong: «Paa præstegaarden og hos landkræmmeren»
Novellesalongen går ikke parløp med Operasalongen denne gangen og benytter seg også av at det er søndag til å ta seg litt ekstra rom. I ro og mak gjør vi et dypdykk i beretningskilden som høstens storslagne operaproduksjon i Ringsaker øser av. Med tre suppe- og kaffepauser vil denne spesielle Novellesalongen vare til om lag kl. 15.45.
Prestesønnen Nicolai Lind, som river seg løs fra den fordrukne farens tyranni , flykter fra det undergangsmerkede og forkrøblede embeds- og overklassemiljøet i ”de avsides og primitive Opplandene”. Etter tvillingrikenes tid tar han sin tilflukt i en diplomatstilling fjernt fra vår cancelliråds enemerker .
Vi besnæres av å oppleve svunne tider gjennom Tryggve Andersens beretterkunst; i beste forstand er den ”godt gammeldags håndverk” . Men det som griper oss, er hans moderne blikk på menneskene som han befolker de historske tablåene med. Og vi tenker ikke over<, at det som beriker oss, ikke er den krinolinenostalgien eller heregårdsromantikken vi kanskje i vårt stille sinn hadde gledet oss til å nippe til ...
Lørdag 26.mars
Kl. 15.00 Operasalong
Kl.
16.30 Novellesalong: «Kaptein Tebetmanns datter»
Slutt ca 18.00
Napoleonskrigene herjer på kontinentet. Som alliert med Russland vil
Sverige legge under seg tvillingrikene og begynner å gå over grensen
til Norge. Det innestengte embetsmannsmiljøet i opplandsbygdene (les Ringsaker) hvor cancelliråd Weydal er en av hovedaktørene, skakes ut av sine tilvante former.
Løytnant Wallace gjør kur til Henrikke, datteren til den invalide og koleriske kaptein Tebetmann på Stor-Kjelsrud. Men nå blir han beordret til tjeneste ved fronten. Den bitre, avdankede kapteinen er oppslukt av meldingene om krigen som han formidler til bygdefolket sammen med sine ”ekspert-kommentarer”, mens han lar den morløse Henrikke gå for lut og kaldt vann.
En ungpikes ensomhet kan være mangslungen både i vesen og uttrykk. Hvem vet hvor mye sår avmakt og lengsel det er som kan gjemme seg under trass og latter?
Lørdag 16. april
Kl. 15.00 Operasalong
Kl.
16.30 Novellesalong: «Høsttinget»
Slutt ca 18.00
Tiden i Tryggve Andersens litterære billedvev fra det sosiale univers, ”Opplandene”, er nå kommet til 1808, et av de mest skjebnetunge og mest skjebnebestemmende år i folkets historie, - det er seks år igjen til 1814.
Alle skikkelsene hos Tryggve Andersen er hver for seg mennesker med ofte store personlige feil og mangler. Men som kollektiv gir de dyp mening til tanken i uttrykket om at ”guds vilje fullbyrder seg i skrøpelighet”, at det overordnede blir ikke virkelig uten noe underordnet, at en større sammenheng består av en finmasket nett av ørsmå sammenhenger.
De små menneskene i cancellirådens verdensbillede kan lite annet forstå av det som skjer enn at stor fare truer land og folk. Alle kjenner etter evne på mer eller mindre av den nagende angsten.
«Høsttinget» avsluttes med det sedvanlige drikkegildet, - odelsbønder og embedsmenn forbrødres en kort stund rundt den dampende punsjebollen. Da kommer et budskap som gjør alle edrue: en tragedie for nasjonens sak. En viktig lederskikkelse alle har respektert, er segnet under presset av tidens ulykker og har tatt sitt eget liv. Sjokket og sorgen blir utnyttet av en fremmed prokurator som er på besøk. Han er en representant for oppkomlingestanden: den hovmodige byborgeren, som er seg bevisst handelens og eksportens betydning for styrkingen av en ny statsorden. I en glødende tale slynger han ut anklager som får den inngrodde konflikten mellom storfolk og bonde til å eksplodere.
Etterpå får vi gjennom cancelliråd Weydahls nesten profetiske tanker et kontrastfylt tverrsnitt av hvordan ”faderkraftens” legering i f.eks. mange av Eidsvollsmennene måtte være.
Natten ovenpå den opprivende hendelsen sitter Weydahl og grubler på sitt værelse. Da passerer en lang rekke av lasskjørere under cancellirådens vindu, på vei til befestningene langs Glomma med forsyninger, gaver fra folk i bygdene. Han undres: Kanskje det er krigen, som skal sveise de stridende og uforlikte sammen til enighet?
(For mange av oss kan det virke noe svevende når Bjørnstjerne Bjørnson i nasjonalsangens femte vers besverger historien i slike ordelag:
«Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt.
Men i verste nød blåøyet frihet ble oss født.
Det ga faderkraft å bære hungersnød og krig;
det ga døden selv sin ære, og det ga forlik.»
Men når vi har lest I cancelliraadens dage og i minnet legger denne boka ved siden av Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, da har vi klart for oss mye av innholdet bak de utenatlærte vendingene i hymnen som dasker oss om ørene med flaggets farger.)
Lørdag 14. mai
Kl. 15.00 Novellesalong: «Anne Cathrine Bühring», «Mens skydsen venter»
Det er i grensetraktene mot Sverige i de tunge krigsårene 1807-08. Anne Cathrine Bühring er den foreldreløse datteren fra en bedre familie som det har gått ut med. Men den unge jenta blir kjent med en ”krigsmann” som hun knytter seg til. Han er fra et strøk lengre inn i landet, hvor de med ”Rådas” hjelp blir det lykkelig paret de er eslet til å være. Sorenskriveren, kanselliråd Weydahl, får i kraft av sin stilling anledning til å opptre som en av forsynets lyse engler.
I et hverdagsdrama, med enkle og kravløse mennesker i hovedrollen, viser den kongelige embetsmannen i sin birolle et glimt av trang til å være god. Med dette enkle grepet lar forfatteren oss forstå at komposisjonen av I cancelliraadens dage ikke er så løs som den synes. I og med solskinnshistorien om Anne Cathrine og Iver soldat, stilles hovedskikkelsens dystre sjelsliv i relieff. Denne ene av historiene som, i forhold til de andre, i forbifarten kan virke som en bagatell, den er det som mest varsler menneskelighetens krise i ham, krisen som skal komme til å prege avslutningen av Tryggve Andersens innlands-saga.
«Mens skyssen venter» – i kjøkkenet på kansellirådens residens, sorenskrivergården – er et av disse sansede, levende ”interiører” fra Tryggve Andersens hånd.
Hos kanselliråden tures jula ut på tredje døgnet med punsj og kortspill, muntre viser og høytravende taler. I kjøkkenet deler Lars stallkar litt av sin dyrebare skråtobakk med Håken Præstgarden som venter på å få sin arbeidsgiver i sleden, - den alkoholiserte sognepresten. Det kommer enda enn skysskar i diger skrubbskinnspels inn fra gnistrende kulde, han skal hente en av de to avdankede offiserene som utgjør resten av sorenskriverens gjester. De får ikke sine herrer av gårde på første bud.
Mens tjenestejentene farer fram og tilbake mellom stue og kjøkken, går praten om krigsrykter og ymse holdninger til svensken. Som alltid i nøds- og nedgangstider er det noen som profiterer på lukrativ handel over grensen . Og det går spionrykter. Det usikre og uhyggelige i tiden skjerpes ved historien om farbror til Lars, som har møtt de underjordiskes hærsamling på fjellet.
Midt oppi dette lister en finn seg inn og vil ha varme og husrom. Uhyggen som følger ham, topper seg imidlertid i en uforståelig trussel om en snarlig ulykke i deres egen midte.
«Mens skyssen venter» er en fortelling som får en til å tenke på en av våre sterke litterære tradisjoner: den fast flettede skildringen samtidig av mennesker og miljø: folkelig-troverdige personligheter i hjemmevant rettfram ordvekslig. Den dreier seg om vanlig liv og arbeid og mennesker i bygda, men kretser også rundt tanker og følelser som forårsakes av døgnets og tidens mer spesielle tildragelser og rykter.
Tenk bare på Peder Christen Asbjørnsens beretninger om møter og samtaler med alt fra jegere, fiskere, sagbruks- og skogsarbeidere ute i fjell og mark, og til tjenestefolk og hans egne husvertsfolk og deres tyende i ymse kjøkkener og stuer inne i Christiania.
Det går en sterk livslinje fra denne ”beretternes beretter” gjennom Tryggve Andersens ringsakerhistorie til en annen profilert hedemarksforfatter, - Ingeborg Refling Hagen. Under psevdonymet Hans Haga skrev hun tobinds-fortellingen ”Første og andre natt på Møllekammerset”. Olav Dalgard kalte den for ”Hedemarkens Decamerone”.
Lørdag 28. mai.
Kl. 16.30 Novellesalong: «Gudstjeneste», «Jomfru Nannestad»
Slutt ca 18.00
«Gudstjeneste»
Sogneprest Lind er en gjenganger i veven av beretninger omkring ”Råden”, sorenskriver Weydahl. I fortelllingen Gudstjeneste virker Lind som figur i en farse til hånflirets fremme; en av disse skrøpelige Herrens tjenere, som gir ammunisjon til aggressive og énøyde kirkekritikere.
Da pastoren har glemt å ta med vin og brød til nattverden i annekskirken, bidrar klokker Hågensen aktivt til å få i stand et fromt bedrag . Og Lind belønner den lure lille kjeltringsjelen med å erkjenne ham som sin likemann: ”Hva vi som opplyste menn kan diskutere oss imellom, bør ikke spredes ut blant den menige almue. Det kunne vekke unødig forargelse hos de enfoldige.”
Menighetens hyrde snakker til medhjelperen mens han ergerlig slenger på seg ornatet. Samtidig prøver han å undertrykke bakrusen og ydmykelsen etter nattens kortspill hos kanselliråden sammen med noen avdankede og utsvevende offiserer. De er ikke de første som har greid å ”sette ham i beit”.
Når presten går på stolen, er han så medtatt av utsvevelse og rangel at det går rundt for ham. Plutselig dukker en eneste taletekst opp i hodet hans, et fjernt men plutselig skarpt minne: prøveprekenen hans for å kunne bli verdig en stilling som prest.
Den måpende menigheten får en veltalende og streng belæring om ”Det geistlige læreembedes betydning”. Men så dukker kaldfliret opp nede i benkene. Etter å ha avviklet en absurd altergang ber presten klokkeren om en sterk dram.
Lind er et portrett av den typen geistlige som ”potetprestenes” glansperiode frembrakte. De var idealister som ville hjelpe et nødlidende og lite opplyst folk. Av flere grunner mislykkes Lind. Han stikker grelt av fra kroneksempelet: suksess-presten Dahl, som Wergeland gir sin hyllest i diktet Eivindvig. Når vi tidligere i Tryggve Andersens bok leser ”I prestegården og hos landkremmeren”, blir det balanse mellom det komiske og tragiske i Gudstjeneste. Mennesket pastor Lind er en skjebne som kaller på både medlidelse og medfølelse.
«Jomfru Nannestad»
Vi nærmer oss de siste kapitlene i Tryggve Andersens bok I Cancelliraadens dage, og vi venter på utbrudd og krise.
Vi har skjønt at hovedpersonen, sorenskriver Weydahl, har et mørkt og ensomt sinn , merket og styrt av bitre minner, såre lengsler, krevende ambisjoner og sterke lidenskaper.
Og en liste av antydninger har sagt oss at forfatteren godt kunne valgt å skrive en roman om kanselliråden og kvinnene.
Denne vanskelige siden i kansellirådenss liv blir tydeliggjort i fortellingen Jomfru Nannestad. Det er en forferdelig og bitter tragedie. Men som den antydningens mester Tryggve Andersen er, kommer han ikke med utbroderinger eller tværer det ut. Denne historien tar mindre plass enn andre hvor han beretter om mer trivielle foreteelser.
Tryggve Andersen løfter sin leser opp til å bli hans med-dikter.
De frodige og fargefaste skildringene hos Tryggve Andersen, med sine presise detaljobservasjoner av livsytringers spillende og glitrende mangfold, fasinerer oss kanskje så sterkt som de gjør, i og med at han aldri tillater seg å underslå dødskontrasten.
Et underliggende dyp med ynk av smerte og frysende ensomhet fornemmes hele tiden som et dempet akkompagnement; en understrøm av livsangst vaker med strømsetninger som mer eller mindre hurtig glattes ut på tilværelsens overflate.
Søndag 24. september
«Fru Cancelliraadinden»
I den første beretningen, Fru Cancelliraadinden, er det nesten et dusin storfolk-representanter som avslører seg og sine bristende forutsetninger. Måten de tar imot den nye sorenskriveren og hans frue på, har smertelige trekk av oppløsning og forfall.
Denne gangen leser Anders Kippersund (Torleif har sykefravær).
